Jeg så ut av vinduet

Jeg så ut av vinduet, lengselsfullt. Prøvde å gå gjennom minnene mine, men det var ingenting der. Det siste jeg husket var Helene sine skrik. Jeg husket ingenting etter det. Det var som om noen hadde slettet minnet mitt. Jeg følte meg så dum og patetisk. Jeg kunne fortsatt ikke bevege kroppen min.

Det var en varm sommerdag. Jeg og Helene hadde planlagt å dra på en piknik tur. Vi hadde planlagt dette for lenge. Jeg pakket boller, eplesaft, masse frukt og en deilig sjokoladekake. Idet jeg pakket syltetøyet ropte Helene: “Jeg setter meg i bilen.” Jeg skyndte meg med å ta kurven og ropte “Kommer.” Jeg satt meg i bilen foran rattet og spurte henne “Er du klar?” Helene smilte og svarte “Ja, jeg har gledet meg lenge til dette.” Jeg startet motoren og begynte å kjøre, men jeg kunne ikke la være å stirre på henne. Hun var den fineste jenta jeg noen gang hadde sett. Hun hadde brunt kortklipt hår og grønne øyne. Når hun smilte kunne man se de skinnende hvite tennene og de fyldige leppene hennes. Plutselig hørte jeg en høy lyd, og jeg kunne ikke se noe. Alt ble svart og jeg kunne ikke bevege kroppen. Jeg kjente at det gjorde vondt i både ansiktet og hele kroppen. Det eneste jeg hørte var et skrik.

We Will Write a Custom Essay Specifically
For You For Only $13.90/page!


order now

Jeg åpnet øynene mine bittelitt. Først så jeg ingenting siden det var så lyst, men så begynte ting å falle på plass. Jeg kunne se et par hvite ruter i taket. Jeg kunne ikke høre noe bortsett fra den lange pipelyden. Jeg prøvde å bevege meg, men kunne ikke på grunn av ledningene som var festet til kroppen min av en eller annen grunn. En mann i en hvit frakk kom bort til meg og rev ledningene fra armene og bena mine. Han hjalp meg ned i en rullestol. Jeg kunne høre og se tydelig nå. Mannen i den hvite frakken begynte å se inn i øynene mine med en slags lommelykt. Han så veldig bekymret ut. Han åpnet munnen litt og så lukket han den igjen, akkurat som om han ikke visste hva han skulle si. Han åpnet munnen sin igjen og denne gangen sa han noe. Han sa “Dette kan komme som et sjokk, men du har vært i koma i over 20 år.”

Hjertet mitt hoppet over et slag med en gang jeg hørte hva mannen sa. Jeg skjønte ikke hva han snakket om. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var jo bare igår jeg og Helene var på piknik, men når jeg tenkte meg om var aldri jeg og Helene på pikniktur. Det siste jeg husket var en stor hvit pute som traff meg i fjeset og et skrik. Etter det husket jeg ingenting. Mannen hadde nå forlatt rommet. Jeg så ut av vinduet, lengselsfullt. Prøvde å gå gjennom minnene mine, men det var ingenting der. Det var som om noen hadde slettet minnet mitt. Jeg følte meg så dum og patetisk. Plutselig hørte jeg noen bank. Noen banket tydeligvis i døren. Jeg hadde ikke lyst til å snu meg. Det var sikkert doktoren som kom for å ta noen prøver, men så hørte jeg en lys stemme som sa “Hei”. Jeg kjente igjen den stemmen. Jeg snudde meg og så en tynn gammel dame. Hun hadde kortklipt brunt hår med noen få grå hår bak ørene. Øynene hennes var fulle av tårer, men hun tvang frem et smil likevel. Det så ut som om hun forventet noe fra meg, eller at jeg skulle si noe. Jeg visste akkurat hva jeg skulle si, “Du ser like bra ut som sist jeg så deg.”

x

Hi!
I'm Martha!

Would you like to get a custom essay? How about receiving a customized one?

Check it out